Rafsbotn vannverk - Norges beste drikkevann

Seieren til Rafsbotn vannverk i konkurransen Norges beste drikkevann viser at lang tids leting etter gode grunnvannskilder gir gevinst. Bygda har i dag ikke bare et vannverk med høy forsyningssikkerhet, men også et drikkevann av aller beste kvalitet.
Forhistorie
Etter krigen var bebyggelse og infrastruktur i Rafsbotn i ruiner etter tyskernes brente jord-taktikk. Bygda ble gjenreist og vann ble hentet med enkle løsninger fra oppkom, bekker og brønner. I 1961 ga Landbruksdepartementet 130 000,- kroner i tilskudd til utbygging og fullføring av Rafsbotn vannverk. Vannverket ble drevet av et privat andelslag og forsynte etter hvert størstedelen av bygda. Alta kommune overtok ansvaret for vannverket i 1984 etter anmodning fra vannlaget.
 
Vannverket fikk vann fra en dam i Annejåkka/Anneelva. En periode ble vannet desinfisert med klor. Det ble i 1993 etablert vannbehandling med 100 μm trykksil og UV-anlegg med klordosering i reserve. I løpet av de påfølgende årene ga vannverket størsteparten av tiden vannkvalitet innenfor kravene i regelverket, men som en typisk bekkekilde varierte råvannskvaliteten betydelig gjennom året. Høyt fargetall særlig vår og høst resulterte i lav UV-transmisjon og svekket barriereeffekt.
 
 
Undersøkelser
Gjennom Finnmarksprogrammet til Norges geologiske undersøkelse (NGU) på slutten av 80-tallet ble det gjennomført leting etter grunnvann en rekke steder i Alta kommune. For Rafsbotn var dessverre utbyttet magert og det ble i 1989 konkludert med at det var små muligheter for uttak av grunnvann fra løsmassene. Likevel ble ikke grunnvannsalternativet avskrevet. På slutten av 90-tallet ble det gjort nye undersøkelser. Som et ledd i Folkehelsa sitt program for vannforsyning (Prova) utførte NGU i samarbeid med Alta kommune nye befaringer med påfølgende georadarmålinger og undersøkelsesboringer. Georadarmålinger ved Sørelva indikerte et tynt lag med grovkornige avsetninger som kunne egne seg for uttak av vann mellom lag med finkornige, tette masser. Dette ble antatt å være for beskjedent for videre undersøkelser. Likevel ble det vurdert at undersøkelsesboringer burde gjennomføres. Undersøkelsesbrønnene viste at det kunne være muligheter for uttak av tilstrekkelige vannmengder for å dekke behovet til Rafsbotn.
 
Resistivitetprofil
Figur: Resistivitetsprofilen viser tette masser med lav resistivitet over et lag grovere masser med høyere resistivitet (NGU rapport 2005.009)
 
Med bakgrunn i undersøkelsene bestemte kommunen i 2002 seg for å vurdere ulike alternativer for utbedring av vannforsyningen til Rafsbotn. Det ble sett nærmere på muligheten for å gi eksisterende kilde bedre hygieniske barrierer og tilknytning Rafsbotn til vannverket i Alta by (Nord-Norges beste drikkevann i 2003) i tillegg til utbygging av et grunnvannsanlegg. Vurdert med hensyn på vannkvalitet, leveringssikkerhet, kapasitet, investeringskostnader og årskostnader kom grunnvannsalternativet best ut. Kommunens hovedutvalg for drift og utbygging vedtok å bore og teste ut prøvebrønner. Dette til tross for en risiko for å bruke tid og økonomiske ressurser uten å være sikker på å identifisere en tilfredsstillende kilde.
 
I 2003 ble det satt ned en fullskala brønn for langtidsprøvepumping inkludert tre observasjonsbrønner. For å få tilstrekkelig kapasitet ble det i 2004 satt ned ytterligere en fullskala filterbrønn i løsmassene ved Sørelva. Prøvepumpingen foregikk i over to år fra første brønn ble satt i drift. Prøvepumpingen viste en samlet kapasitet på mer enn 4 l/s og en meget god vannkvalitet.
 
I 2005 fikk Rafsbotn vannverk konsesjon fra Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) til uttak av grunnvann etter lov om vanndrag og grunnvann (vannressursloven).
 
Brønnboring
Foto: Boring av brønn i løsmassene ved Sørelva i Rafsbotn.
 
 
Beskyttelse av kilden
En sentral del av arbeidet med etablering og forvaltning av vannkilder er kartlegging av tilsigsområdets sårbarhet og sikring mot forurensning. Brønnområdet ved Sørelva i Rafsbotn ligger noe utsatt til med nærhet til bebyggelse, avløpsinfiltrasjon, elv og E6. For å dokumentere akviferens naturlige beskyttelse var det viktig å kartlegge grunnens hydrauliske egenskaper. NGU utførte derfor todimensjonale resistivitetsmålinger på elvesletten rundt brønnene. I lag med boringer og georadarundersøkelser ble det mulig å definere et kompakt område med god barriere-effekt rundt produksjonsbrønnene.
 
Tilsigsområdet til kilden er delt i soner i likhet med øvrige vannkilder. Soneinndelingen og restriksjonene følge anbefalingene fra NGU og veilederne til Folkehelseinstituttet. De nærmeste sonene (sone 0-2) har kun aktivitet knyttet til driften av vannverket.
Arealet innenfor sone 2 utgjør kun 12 mål som følge av akviferens gode naturlige beskyttelse. Dette arealet ble kjøpt fra en privat grunneier og er inngjerdet. Den ytre sonen (sone 3) med minst restriksjoner omfatter hele nedbørsfeltet. Nedbørsfeltet utgjør 70 km² med en beregnet minsteavrenning på 60-130 l/s. Brønntoppene ligger kun 6 meter over middelvannstand i sjøen, men påtrykk av grunnvann hindrer inntrengning av vann fra sjøsiden.
 
Vannverket ble plangodkjent i 2005 og endelig godkjent av Mattilsynet etter igangsettelse i 2007. Virkningen av beskyttelsen av vannkilden og forholdene i grunnen gir til sammen to hygieniske barrierer mot forurensning og derved hygienisk betryggende drikkevann uten at grunnvannet behøver desinfiseres eller gis tilsvarende vannbehandling.
 
Restriksjonssoner 
 Flyfoto: Kilden omgitt av sikringssonene (sone 2 markert grønn).
 
Brønnprofiler 
Figur: Brønnprofilen viser tette masser over avsetningene hvor brønnfilteret slipper inn vann (NGU rapport 2005.009)
 
 
Forsyningssystem
Vannverket har i dag drøyt 10 km ledningsnett utenom stikkledningene. Rundt 500 fastboende med skole, barnehage, gårdsbruk og butikk forsynes av vannverket. I tillegg leverer vannverket vann til et hyttefelt med flere hundre enheter under etablering. Lekkasjeforbruket er beregnet til omtrent 20 %, noe som er vesentlig lavere enn de fleste av de 19 andre kommunale vannverkene i Alta.
 
I forbindelse med utbygging av grunnvannskilden ble det etablert et høydebasseng bygd opp av prefabrikerte betongelementer.  Magasinet er dimensjonert med 1000 m³ for å gi utjevning av forbrukssvingninger, kapasitet til brannvann og reserve ved stans i forsyningen fra grunnvannsbrønnene. Et fullt magasin har 1,7 maksimaldøgns reservekapasitet.
 
Den gamle bekkekilden med UV-behandling er beholdt som reservekilde.
 
 
Vannkvalitet
Vannet fra grunnvannskilden ved Sørelva i Rafsbotn holder meget god drikkevannskvalitet. De sensoriske og mikrobiologiske prøveresultatene ligger godt innenfor grenseverdiene gitt i drikkevannsforskriften uten behov for vannbehandling i form av desinfisering eller lignende. Fysiske og kjemiske parametre er gode og gir også en gunstig sammensetning med tanke på ledningskorrosjon med alkalitet, pH og hardhet midt på skalaen over anbefalte verdier. Grunnvannet holder nær 4 °C hele året, mens vannet i den nærliggende Sørelva varierer mellom 0 og 10 °C.
 
 
Imsdal
Olden
Farris
Rafsbotn
Bikarbonat
31,2
 
300
66
Kalium
0,5
0,5
15
2,3
Kalsium
9,9
5,0
26
20
Klorid
0,6
1,3
590
10
Magnesium
0,4
0,3
30
2
Natrium
0,9
2,0
400
7
Silisium
7,0
3,0
14
3,4
Sulfat
2,9
8,0
15
5,3
Tabell: Vannkvaliteten i Rafsbotn sammenlignet med kvalitetsparametre som er oppgitt av noen av de største flaskevannsprodusentene i Norge.
 
 
Oppsummering
Erfaringene fra Rafsbotn vannverk viser at bruk av økonomiske ressurser og tid på å lete etter gode grunnvannskilder kan gi oppløftende resultater. Til tross for at tidlige undersøkelser ikke ga positive konklusjoner, ble det til slutt identifisert tilstrekkelig mengde vann i løsmasseavsetningene ved Sørelva med ypperlig drikkevannskvalitet. Godt samarbeid med den hydrogeologiske kompetansen i NGU har vært avgjørende for å oppnå dette resultatet. Kilden gir oss hygienisk betryggende vann med naturlig rensing og stabil kvalitet.
 
 
Artikkelen er også publisert i magasinet Kommunalteknikk 12/08.